 |
Ikke lenge etter at skute, mannskap og medseilere forlot havnen i Kristiansand for å sette seil ute i fjorden og sette kursen sørvestover, satte sjøsyken inn hos noen av de tapre unge seilerne. Det ble en en tøff start med god vind som brakte oss sørøver den første kvelden. Men vinden skulle løye i løpet av natten og morgen etter lå mange skuter og drev ved Lindesnes fyr. De sjøsyke fikk stabilisert balansenervene og det ble tid til både soving, spising, kortspill og ikke minst flørting under dekk på banjeren. Blant soveposer, hengekøyer, skitne sokker og en liten gitar, fikk både nye vennskap og romantikken blomstre. Det ble i løpet av turen såpass god steming, at vår eminente medbragte Aftenbladetfotograf, Pål Christensen, tørt kommenterte at noen av ungdommene så ut til å være i brunst.
Etter to døgn ombord, slapp sjøsyken taket på de uheldige og vinden fra nordvest satte inn. Da seilte vi for fulle kluter og krenget som en gammel sjømann med landlov i Halifax. Middagstallerker gikk i gulvet og skumsprøyten sto fra baugen. Sørlandet var oppe i 11 knop over flere timer og mannskap og medseilere så muligheten for å vinne legget mellom Norge og England. Stemningen ombord lettet, og tro det eller ei, men skuta ble hyllet av både hval, spekkhoggere og masse delfiner, som i tur og orden dukket opp langs skutesiden. Det var magiske øyeblikk for unge, som gamle. David, den 70 år gamle seilmakeren fra England, som etter å ha kommet ombord for en uke i begynnelsen av sesongen, bare hadde blitt ombord, klatret som det var den mest naturlige ting i verden, frem i baugsprydet for å bøte på et stagseil som hadde hengt seg opp. David hadde vært ombord i seilskuter siden han som femåring ble adoptert av en kaptein ombord i en engelsk fiskebåt. Var du heldig, fikk du ham på glid og kunne nyte fortellinger fra et langt liv til sjøs.
For en førstereisgutt, som undertegnede, fikk jeg de største øyblikkene i de mørke og kalde timene på vakt fra midnatt til kl fire om morgenen hver natt. Å passere oljeriggene på engelsk sokkel, mens man måtte opp i kryssmasten for å løsne opp røylseilet når vinden løyet og skipperen beordret mer seilføring for å beholde ledelsen i racet, var en opplevelse som vil sitte i kroppen lenge. Å stå på dekk med en kopp kaffe sammen med vaktlaget sitt, mens man kunne skimte de andre skutene ute i horisonten, i mørket et sted, var en opplevelse som ikke kan glemmes.
Gledesbrølet som steg da vi passerte mållinjen som vinnere, smilet fra den ellers så morske kapteinen og den spontane "Ja vi elsker" som bruste i kapp med bølgene da vi heiste det norske flagget på vei inn mot englandskysten, kan ikke beskrives med ord, men må oppleves. Vi var en trøtt men meget fornøyd gjeng som fikk fast grunn under beina i Hartlepool etter fem døgn til sjøs over Nordsjøen.
Børre Jacobsen
